Ponnitiden var over etter 2016.og jeg kunne se tilbake på noen fantastiske år og gode resultater.

Jeg drømte ikke en gang om at det skulle gå så bra, selv om jeg hadde satt meg høye mål. 

​

Et lite tilbakeblikk på perioden jeg hadde egen ponni blir nesten skremmende nå når jeg er kommet i

"hestealder". Jasmin hadde vært turhest i den familien jeg kjøpte den av. Men ved hjelp av mamma

og trenerne mine klarte vi å lære den alle øvelsene som et dressurprogram for ponni inneholder. 

Jeg deltok i dressurkonkurranser i klassene LC (lett C) og LB (lett B) med Jasmin. Etter hvert ble vi

premiert og vant flere konkurranser, også i hesteklasser.

​

Som alle andre barn så vokste jeg, og ut på sommeren 2012 hadde jeg ”vokst fra” Jasmin. Vi klarte å finne

et godt hjem til henne og begynte jakten på en større kat 2 ponni. Jeg prøvde mange ponnier og til slutt fant

vi Joanna. Jeg fikk god kontakt med henne med en gang og da var det avgjort.

​

Joanna var "familieponni" og mesteparten av tiden gikk hun på beite. Tidlig på høsten 2012 tok vi henne

hjem og begynte treningen. Det ble mye og hardt arbeid. Men det betalte seg. Vi vant BRYK vintercup 2013

og kvalifiserte oss til NM samme år. Det gikk over all forventning.  Det ble en 1. pl. og to 2. pl. og sølv

sammenlagt.

​

I 2014 tok vi bronsemedalje i HM (innendørs NM), gullmedalje i NM og bronsemedalje i NM for lag.

Dette året vant vi nesten alle elitestevnene vi deltok i.

​

Sesongen 2015 begynte dårlig fordi Joanna ble skadet. Men det ble bedre etter hvert. Det ble en 3. pl. i HM og bronsemedalje i NM. I tillegg ble vi tatt ut på laget til Nordisk Baltisk Mesterskap i Danmark. Der fikk vi 3. pl.i lagkonkurransen.

​

Året 2016 var veldig spesielt. Det var siste året jeg kunne delta i stevner for ponni og det var siste året på ungdomsskolen. Jeg satset for fullt på skolen og det gikk litt ut over ridingen. I HM fikk jeg en 4. pl., bronsemedalje i NM, bronsemedalje i NM for lag og bronsemedalje i lagkonkurransen i NBC i Finland. Nå var ponnitiden over.

​

Men vi ponnijentene fra Tanum bestemte oss for et siste og villt stunt sammen. Vi var tre jenter på laget. Ylva og jeg byttelånte hester og Tuva red en ponni hun ikke hadde startet så mye med. Vi kvalifiserte oss for KM-lag og ble kretsmestere. Det var mye som skulle gå bra om dette skulle følges de neste årene.

​

Så ble Joanna lagt ut for salg og det ble en tåredryppende avskjed. Nå er hun hos en ordentlig hestefamilie og får mye kos og godt stell. Jeg traff henne av og til når jeg red en annen ponni som stod på den stallen. Det så ikke ut som om hun savnet meg.

​

Samarbeidet med dyr var blitt enda viktigere for meg etter disse årene, og jeg er fortsatt like fasinert over hva man kan få til ved hardt arbeid og tålmodighet.  Jeg har ridd siden jeg var 6 år gammel og hatt egen ponni fra jeg var 10 til jeg ble 16 år gammel. Familien har gjort det mulig for meg å gå over til hest, men om ressursene er store nok til å komme like langt med hest som jeg gjorde med ponni ble spennende.

​

Mine foreldre, og spesielt mamma sammen med mormor og morfar, støttet meg fortsatt. Da gjelder det å forvalte ressursene godt for å kunne "gi noe tilbake". Men de krever at jeg også prioriterer skolearbeidet. Jeg er veldig heldig som får så mye støtte og hjelp av mine nærmeste.

​

Bonifatius kom hjem til oss 5. mai 2017 og vi startet treningen umiddelbart. Først litt forsiktig for å bli kjent med hverandre, men vi økte intensiteten etter hvert. Bonifatius hadde lite muskler og ble fort stiv og støl. Så det ble en oppgave å bygge musklene utover høst og vinter.

 

Det var berideren Carina Nysæther Johansen som trente Bonifatius det siste halve året før han kom hjem til oss. Jeg er veldig takknemlig for at Carina og Nikolai hjalp meg å finne Bonifatius.

​

Etter at Bonifatius jeg hadde trent sammen i 2 måneder, bestemte vi at konkurransetreningen må begynne. 

Vi debuterte i MC  under dressurfestivalen på Hønefoss 14. og 15. juli 2017. Første dagen var jeg ikke helt

fornøyd etter rittet, men det viste seg at det holdt til seier. Andre dagen vant jeg også med resultatet 71,452 %.

Og vi hadde nok mye å gå på.

​

Sommeren 2017 ble brukt til mye trening for at Bonifatius skulle bli sterkere og for å forbedre kommunikasjonen

mellom oss. Any Hilde hjalp meg mye og hun var veldig positiv og tålmodig. Alexandra Andresen hjalp meg

også når hun hadde tid. Hun red Bonifatius og jeg kunne se, og få forklart, hva hun gjorde for å få Bonifatius til å

forstå hva han skal gjøre. Det gikk stadig fremover. Bonifatius syntes nok det var morsomt å

bytte galopp, for han gjorde det ofte når han egentlig ikke skulle. 

​

I september begynte vi med konkurranser for kvalifisering for høyere klasser. I løpet av en konkurranse på

Ellingsrud i september og en konkurranse på i Hønefoss i oktober kvalifiserte jeg meg for Landsstevne.

Vi deltok på noen stevner utover høsten og første langtur ble til Epona i Kristiansand 4. og 5. november

for å delta på landsstevne og forsøke å kvalifisere oss til elitestevner. På  lørdagen vant jeg MB:2, og jeg ble

veldig fornøyd. På søndagen gikk det ikke fullt så bra, men jeg klarte kvalifiseringskravet med god margin. Da

manglet jeg kun en kvalifisering, med kandar, for å kunne delta i NM 2018.

​

Jeg deltok på min første programridning, med galoppbytter, med Bonifatius 14. januar 2018 på Stall Helljesen. Dessverre kunne ikke Any Hilde være med denne gangen. Det gjorde utnyttelsen av tilbakemeldingene vanskeligere, men det var i alle fall mer enn godkjent. Så da var vi på rett vei.

​

Vi deltok på stevnet på EPONA 27. og 28. januar 2018 for å få den manglende kvalifiseringen. Denne helgen fikk jeg veldig god hjelp av Line Østli. Hun er veldig rolig og da ble jeg også roligere. Lørdagen skulle jeg jeg ri samme programmet som under programridningen 2 uker tidligere og visste hva jeg måtte forbedre. Det gikk greit og vi fikk 66,577 % og 2. pl. Da var målet for helgen oppnådd og trykket lettet veldig. På søndagen tro jeg til litt hardere og la opp til litt mer risiko, det ble mer enn vellykket. Alle galoppbyttene satt der de skulle og vi fikk 67,587 % og 1. plass! Jeg ble kjempefornøyd og visste jeg fortsatt hadde mer å gå på. En stor takk til Line som var en god reserve for Any Hilde.

​

Etter konkurransen på EPONA så ble jeg tatt ut til å delta på Arctic Equestrian Games 19. - 21. februar. Kort tid etter det fikk jeg plass på NRYFs elitelag for junior. Da skjedde det mye på en gang.

​

AEG 2018 ble en helt ny opplevelse. Det var stor arena med mye publikum, teltstaller med fuktig bunn og mye gjørme rundt omkring. Bonifatius oppførte seg eksemplarisk og vi klarte å vinne første dagen. Andre dagen var ikke Bonifatius like fokusert og tredje dagen ville han egentlig ikke jobbe. Galoppbyttene, som gikk strålende første dagen, ble fullstendig mislykket. Det ble en nedtur, men jeg får ikke lov til å furte mer enn par timer. Totalt sett var jeg veldig fornøyd med gjennomføringen og resultater. Vi kvalifisert oss faktisk for deltagelse i EM. Hvem hadde trodd det for ett årsiden? Bonifatius hadde aldri gått vanskeligere enn LA da jeg fikk ham.

​

Oppladningen til årets HM ble ikke helt som vi hadde planlagt. Bonifatius klarte å påføre seg selv en alvorlig strekk i nakken. Han ble stiv og ville ikke arbeide. Men iherdig innsats fra mamma og hennes hjelpere gjorde at han ble så frisk at vi kunne starte. Lørdagen gikk veldig bra og vi sikret oss en 2. plass med god margin. Under oppvarmingen den andre dagen gikk det et takras fra oppvarmingshallen og Bonifatius ble skremt og forsøkte å kaste meg av. Men ved hjelp av Line så klarte jeg å roe ham ned. Gjennomføringen av programmet ble preget av denne hendelsen og mamma ble veldig nervøs. Men vi skrapte sammen nok poeng til å få en 5. plass. Det var nok til sølvmedalje sammenlagt med god margin. Alt i alt en kjempegod avslutning på innendørssesongen.

0

Utendørssesongen 2018 ble vekslende. Brukbare resultater, men i konkurranse med veldig gode ekvipasjer så ble det ikke noen premiering. Vi reiste til Uggerhalne i Danmark for å forsøke å kapre en plass på landslaget. Dessverre ble det ikke bra nok til å være med i NBC, men vi ble tatt ut til EM. Det ble en store opplevelse. Line ble med for å hjelpe oss og da kjenntes alt mye tryggere fordi hun er alltid rolig. Konkurransene gikk 10., 13. og 15. juli.  Det ble for mye å håpe på at jeg skulle få ri kür.

​

EM-arrangemntet omfattet dressur, sprang og feltritt for JR og UR. Reisen til Fontainbleu

ble gjort i 3 etapper. Alle møttes til første overnatting i Vejle. Da vi skulle reise derfra

nektet Boni å gå på hengeren. Da ble det litt stress, men gode lagkamerater tok en del

last fra en av hestebilene og la det i vår henger. Da gikk Boni glad og fornøyd opp på

hestebilen. Han fikk stå der sammen med de andre de 2 neste etappene. Det var godt og

varmt og vi kjørte så mye som mulig om natten.  

​

Området konkurransene foregikk på var digert. Øvelsene startet tidlig om morgenen og

holdt på utover kvelden. I min klasse var det over 60 deltakere. Det var så mange at den

måtte holdes over 2 dager. Bonifatius er ikke spesielt  glad i fluer. Vår første konkurranse-

dag gikk det dårlig i de øvelsene der det går sakte fremover. Resten av programmet gikk

bra. Vår andre konkurransedag startet vi tidlig om morgenen og da gikk bra. Da hadde 

ikke fluene stått opp enda. I den individuelle konkurransen gikk det mye bedre og jeg 

klatret høyere opp på resultatlisten. I EM er det veldig små forskjeller i % som gir store

forskjeller i plassering. Nå måtte det trenes på de detaljene som kan gi et poeng her og der for å forbedre mulighetene for neste år. 

00

En vellykket debut i EM ble dessverre ødelagt av at stallen kom i karantene omtrent samtidig som Bonifatius kom hjem fra ferie i Danmark. Det var mistanke om kverke. Da ble faktisk resten av sesongen fullstendig ødelagt. Både NM og NM-lag ble uten min deltakelse, dessverre. Da tenkte vi at KM-lag kunne være noe. Men det ble det heller ikke noe av.

0

Endelig var karantenen over og 14. september var vi i gang igjen. HRRKs dressurfestival ble høstens første konkurranse. Jeg vant både første og andre dag med resultatene 69,265% og  71,103%. Det var jeg veldig fornøyd med etter mange uker med bare trening. Men konkurransen var ikke veldig stor.

​

Neste store utfordring kom 27. oktober. Det var på tide å begynne overgangen til UR (unge ryttere) og jeg debuterte i Prix st. Georges. Det ble en del store og små feil, men det var en helt grei gjennomføring. Vi fulgte opp dette 10. november på EPONA. Det ble litt bedre og jeg ble i alle fall plassert. Så ble det trening sammen med Anny Hilde til inn på det nye året.  I de 2 konkurransene vi deltok i på slutten av året ble resultatet tilstrekkelig til å sikre kvalifisering til NM 2019. Vi gikk jo dessverre glipp av NM i 2018.

​

Nytt år gir nye muligheter. Vi startet sesongen 2019 med en konkurranse i Kristiansand 26. og 27. januar. Prix st. Georges gikk bra. Det ble 3. pl. bak  Ingrid Ølstad og Jonas Elvebakk. Det er jeg godt fornøyd med. De er jo profesjonelle og jeg er bare amatør. MA på søndagen gikk ikke like bra selv om jeg fikk plassiffer 1 av den ene dommeren. Den andre ga meg plassiffer 8, og da kommer man ikke så langt opp på resultatlisten.

​

Årets første riktig store oppgave var HM. Der ble det en 4. plass sammenlagt. Søndagens konkurranse ble ødelagt av litt problemer med kommunikasjonen med Bonifatius og litt feil fokus. Overgangen fra Junior til UR ble veldig stor. Selv om jeg får hyggelige plasseringer så må treningen legges opp litt annerledes. Det er jo ikke bare Bonifatius som må lære seg nye triks, det må jeg også. 

​

Etter HM så ble det veldig intenst med litt krevende trening og mye skolearbeid. Men siste dagene før konkurransen på Epona 26.-28. april fikk Bonifatius et par rolige dager. Dermed slo han ut i full blomst, og vi fikk en 2.pl. og to 1. plasser. Jeg ble mer enn fornøyd. Og da vi også ble tatt ut til CDI-stevne 9.-12. mai så ble vårens foreløpige mål oppnådd. 

​

Bonifatius fikk en del ubehag av salen vi brukte fordi treningen hadde gitt ham større muskler. Vi fikk hjelp med en ny sal. Det ble spennende om det skulle hjelpe. Men først var det eksamen. Det kolliderte dessverre med 2 store konkurranser i Danmark. Men jeg måtte prioritere skolen. 

​

Pinsestevnet på hjemmebane gikk bra første dag og litt dårligere de andre 2 dagene. Men jeg er "der oppe" og har et tydelig forbedringspotensiale. Det ble spennende om jeg skulle bli tatt ut til NBC i Danmark. Og det ble jeg.

​

På forsommer 2019 skiftet jeg trener. Jeg har hatt Any Hilde som trener helt siden vi flyttet til Tanum Rideklubb. Og nå følte jeg at jeg trengte litt ny inspirasjon. Jeg var heldig og fikk begynne å ri for Siril Wethal Helljesen. Vanligvis oppleves tilbakegang når man skifter trener. Men jeg opplevde bare at det stagnerte litt. Siril klarte fort å se hva jeg trengte å forbedre og legge opp treningen etter det. Det blir mer transport til treningene nå og det blir ikke treningstime like ofte som tidligere. 

​

NBC gikk ganske bra. Det ble en 10. plass og en 12. plass de 2 første dagene. Marie Hoff var stjernen på laget, jeg forsvarte uttaket med å få gode resultater de to første dagene. Det ble bronsemedalje sammenlagt. Vi var ikke langt bak svenskene og ikke veldig langt foran finnene. Danskene var i en klasse for seg. Jeg kvalifiserte meg til küren også. Det ser jeg på som en fremgang. I küren fikk jeg hyggelige karakterer av to av dommerne. Den tredje forstod kanskje ikke helt hva jeg drev med. Men det ble en god erfaring i alle fall.

​

Neste store oppgave skulle bli EM i Italia. Vi ble tatt ut til dette mesterskapet også. Men kostnaden ble alt for stor for vår familie. I stedet ble det ferie både for Bonifatius og meg.

​

Da ble det endelig deltagelse i NM igjen etter 3 år utenfor "sirkuset. Det ble kanskje ikke de aller beste forberedelsene med skifte av trener, studiestart og litt rusten konkurranseform. Men det ble 3 jevne runder og mye interessant lesing i protokollene. 

​

NM-lag gikk til gjengjeld bedre. Jeg ble satt opp til å ri juniorprogrammene. De har jeg ikke trent på i det hele tatt på over et år. Tanum hadde 2 bra lag med i konkurransen og vi mente det skulle være mulig å kjempe om en medalje. Men det lykkes ikke helt. Det ble den "sure" fjerdeplassen for laget, mindre enn ett prosentpoeng opp til bronsemedalje. Alle gjorde vi så godt vi kunne, og det må vi være fornøyd med. Jeg klarte å vinne begge dagene og 70,351 % dag 2 er jeg veldig fornøyd med. Så håper jeg at den nye treneren min, Siril, også var fornøyd med prestasjonen.

​

Jeg ble tatt ut til å delta på Indoor Epona. Jeg var litt usikker om jeg skulle få delta der, så det ble en positiv overraskelse. Dessverre var det bare norske deltakere i min klasse. Marie Hoff måtte dessverre trekke seg og da var det ikke så mange å måle seg mot. Men det ble to 2. plasser og en 1. plass. Den dagen jeg vant "løsnet det i begge ender". Innridning og avslutning gikk mye bedre enn vanlig. Siril var kjempefornøyd og når jeg kunne ha med min "stallnabo" Rikke Christiane Aamodt på premieutdelingen så ble konkurransene en stor opplevelse.

​

Vi reiste til EPONA og Sørlandet Rideklubbs stevne for avslutning av året. Det var litt liten konkurranse i klassene, men det ble en 2. pl. i Prix st. Georges og en 2. pl. i min debut i Intermediaire. I Intermediaire fikk jeg 66,777% og plassiffer 1 av den ene dommeren.  Det ble litt klikk, men byttene gikk bra.  Det blir spennende å ri litt vanskeligere programmer neste år.

​

Årets første konkurranse i 2020 ble Norwegian Horse Festival. Det var fint å bli tatt ut. Men dessverre så ble resultatene litt vekslende. Men det var bare å fortsette arbeidet. Målet i sesongen var å bli tatt ut til EM i England og prestere bra der. Covid-19 kom og satte det meste på vent. Det ble noen konkurranser utover vår og sommer og fremgangen i utførelse ble bedre selv om ikke alltid prosentpoengene viste det.

​

Da EM deltakelse ble nektet måtte fokus rettes mot NM. Ikke noe dårlig mål det, konkurransen er hard der også.  Trening ble intensivert blandet med restitusjon. Man er jo alltid redd for at hesten skal bli skadet før et stort mesterskap, men det var jeg som fikk en smell i leggen denne gangen. Det ble vanskelig å gå og løpe, men ridingen gikk fortsatt fint.

o

NM ble en spennende affære. GRK arena på Biri travbane var en ny arena  for alle. Anlegget

er omfattende og avstandene er store. Jeg red jevnt med Anine Mørch-Aas de 2 første dagene.

Küren skulle bli avgjørende og jeg ledet med 0,044 %. For meg var det nok en fordel å ri sist.

Jeg vet ikke hvem som var mest nervøse, Siril og mamma eller heiagjengen fra Tanum.

Bonifatius virket litt vanskelig, så vi hadde en rolig oppvarming. Etter omgangen var jeg

ikke 100% fornøyd, men vi gjorde ingen feil. Speakeren var like spent som oss andre. Det

ble en overraskende seier. Jeg ble veldig glad og stolt over å ha vunnet NM med en hest jeg

har utviklet selv, med hjelp fra mine trenere, fra LA og oppover. Boni og jeg har lært av

hverandre gjennom hele prosessen.  Det er en prestasjon jeg er stolt over, da jeg ikke har

veldig store økonomiske ressurser. Men jeg har utnyttet dem så godt jeg kan. Siril har hjulpet

meg veldig mye med å få detaljene til å bli bedre. Og mamma har ofret alt, og litt til, for at dette

skulle bli bra. Jeg var stolt og rørt da jeg fikk ri inn til premieutdeling sammen med mamma.

0

NM-lag ble neste oppgave. Da måtte jeg ta frem "gamle" kunster og ri juniorprogrammet igjen.

Bonifatius var nok ikke helt i form. Men Tanum Rideklubb fikk en hederlig 5. plass sammenlagt. Men uansett resultat er det alltid gøy å ri NM-lag sammen med de andre i klubben. 

​

Våren 2021 var vi i overkant lei av COVID-19, karantener og ingen konkurranser. Kun trening er jo ikke like inspirerende. Vi satset på en tur til Hagen i Tyskland for en CDI-konkurranse og EM i Spania. I mellomtiden lot vi som om det politikerne og all verdens eksperter mener om COVID-19 ikke eksisterer. De kan få leve sitt eget liv. Nå gjelder det bare å gjøre det bra på uttaket.

​

Det ble tur til Hagen a.T.W. med landslaget. Vi var litt "ute av det", men vi lykkes bra i kür trøstefinale og klarte 2. pl. Det ville gitt 9. pl. i den ordentlige finalen. Det er jeg strålende fornøyd med. Så var det uttaket til EM? Det gikk fint og vi ble tatt ut. EM gikk i Spania og det gjør at reisen dit og tilbake blir nesten vanskeligere enn å ri de 3 konkurransene.

​

Vi "overlevde" EM i Spania. Det var en opplevelse å få ri på dette fantastiske anlegget. Det kan kanskje bli litt stusselig å ri hjemme etter dette. Nå har jeg igjen sett hvor store ressurser som satses på ridesporten i mange andre land. 

​

Jeg var fornøyd med lagkonkurransen. Det var fine positive kommentarer fra dommerne, men det var veldig mange som hadde noen få prosentpoeng mer enn jeg. Den individuelle konkurransen gikk dessverre dårlig. Det er jo mye styr rundt omkring og det klarte vi ikke å ha under kontroll. Men vel hjemme etter en lang tur, så må jeg vel si at jeg er fornøyd. Jeg har uansett bygget opp en god erfaringsbank.

​

Satsingen på EM gikk nok litt ut over oppladningen til NM. Det var også noe med at jeg måtte ta en utsatt eksamen og det var behov for restitusjon i hele teamet. Det ble jo lang reise til NM i Haugaland også. Uansett så gikk det så bra at det holdt til en sølvmedalje. I hallmesterskapet tok jeg steget opp til VB. Og jammen ble det en litt overraskende sølvmedalje der. 

​

Da skulle det vært slutt på UR-tiden. Men jeg fikk med meg Anine Mørch-Aas på en avslutningstur til Aachen Dressage Youngstars 25. - 27. november. Der var det veldig høy julestemningsfaktor og mange forstyrrende ting rundt banen. Resultatene vi oppnådde var ikke noe å skamme seg over. Vi hadde litt flere foran oss enn vi er vant til. Men det var også mange bak oss. Det må vi si oss fornøyd med. På toppen av det hele fikk jeg ri finalen med 12 deltagere (kür) også. Og jammen så ble det en 9. plass av 12 deltagere. Det ble jo en strålende sesongavslutning og vi gledet oss til eksamen og juleferie.

​

Vi begynte 2022 forsiktig med et stevne i Sørlandsparken. Bra trening, men vi ropte vel ikke hurra. Utover vinteren og våren ble treningen intensivert.    Nå skulle vi jo begynne på nytt med "nye" programmer og flinkere konkurrenter. Det ble litt mye for Bonifatius fordi jeg ville også plukke av ham noen unoter under innridning og halt. Det koster jo poeng. Men det er så mange andre øvelser som kan bli av ymse kvalitet, så det gjør ikke så mye. I Påsken hadde vi en programridning for Øyvind Ødemotland og det gikk over all forventning. Vi fikk kanskje litt pluss for gammelt vennskaps skyld, men allikevel var det bra. Da ble det "pakketur" til Sørlandsparken med mamma, pappa, mormor og morfar. Vi deltok i 3 konkurranser og avsluttet med å debutere i VA og fikk 62,807%. Jeg ble strålende fornøyd både fordi jeg vant alle dagene og fordi jeg klarte en NM-kvalifisering. Da må vi klare en kvalifisering til før vi kan melde oss på til NM.

​

Det dukket opp en mulighet til kvalifisering på Biri der Gjøvik Rideklubb hadde stevne. Jeg ble alene i klassen og red absolutt sist av alle. Det var nesten litt flaut at alle måtte vente på meg. Heldigvis gikk det veldig bra og vi skrapte sammen 65%. Og plutselig var vi kvalifisert til Exp. (R) VA. Det føles litt spesielt. 

​

Under Tanum Rideklubbs Pinsestevne 2022 debuterte jeg i Grand Prix sammen med de beste. Endelig kunne jeg kalle meg "Grand Prix rytter". Jeg fikk enorm applaus av Elisabeth Farbrot og Tuula Stie. Men om det var for prestasjonen eller for GP debuten er jeg litt usikker på.

​

Men det var nok til å bli tatt ut til NBC (Nordic Baltic Championship). Og vår prestasjon der, det kan vi snakke om når vi kommer på gamlehjemmet.

Det ble ikke så mye å skryte av i årets NM heller. Av en eller annen grunn var det mange som trakk seg fra klassen og til slutt ble jeg alene. Da vinner man jo klassen, men man blir ikke norgesmester. I 2022-utgaven av NM-lag så var det å grave frem gamle kunster igjen. Da kjente jeg på det at det har vært jobbet veldig mye med Grand Prix programmene. Alt det gamle satt ikke lenger, for å si det enkelt. Kanskje alt blir bedre i 2023? 

​

Da er vi "plutselig" i 2023 og deltar i "voksenklassene". Lek blir til alvor, nei det gjør jo ikke det. Dressur er jo det beste jeg vet.  Vi startet året i Grenland og kapret en 2. plass og en 3. plass. Liten deltakelse i klassene. Men de viktigste var der og da får man en viss peiling på status.  

​

​

​

​

​

​